Påskeferie med seiling i Karibien i leiet båt

 

Det har lenge vært en drøm å seile i varmere farvann. Mange kjenner sikkert denne dragningen.  Vårt problem i dag er jo at det tar lang tid å seile dit, slik mange har gjort. Foreløpig har jeg jukset ved å fly den lange distansen og leiet båt i det området jeg ville seile. Dette er tredje sted jeg seiler på den måten.

 Denne gangen valgte Torhild og jeg Karibien som mål. Å seile der har vi hatt lyst på lenge.

 Hvor i Karibien da ?

Vi snakket med folk som hadde seilt der før, leste reisebeskrivelsene til Ole-Jakob på hjemmesiden. Vi var på jakt etter et område som ikke var for turistifisert, og ikke hadde for store daglige seilingsdistanser mellom øyene, slik at vi både kunne seile, bade, se oss omkring og hygge oss.  Om man regner ca 6 knop hastighet og 1 – 3 timer seiling, må distansene være  6 til 18 nautiske mellom øyene. Sunsail har webbesider hvor man kan se på områder og foreta virtuelle turer, distanser er angitt. Litt artig.  (http://www.sunsail.com/uk/)

 Turen gikk så til Nautisk forlag for å se på kart over Karibien, måle distanser og gjøre notater. Nautisk Forlag har også seilingsguider over mange områder, så vi sjekket også opp dette. Vi bestemte oss så for Windward Islands, St. Vincent og Grenadinene. Planla på forhånd med innkjøp av Chris Doyles seilingsguide og kart over området. Nyttig å lese kart og områdebeskrivelser på forhånd.  (http://www.doyleguides.com/)

St. Vincent & Grenadinenes er egen nasjon med engelsk språk. Deretter surfing på nettet for å finne ut mer. Sjekk disse adressene :

http://www.svgtourism.com/

(http://www.grenadines.net/) 

http://www.scubamom.com/grenadines/mustique/)

 Leie av hvem ?

Tidligere erfaring med Sunsail var god. Det er en internasjonal organisasjon med baser i mange land og trolig avhengige av å ha godt rykte og omtale. Jeg satset på at de hadde bra båter. En seiltur kan fort ødelegges av en båt som ikke fungerer.  Jeg tror det er viktig å leie båt av seriøse, internasjonale firmaer. Siden fikk vi vite at Sunsail og Moorings var anbefalingsverdige. ”Barefoot” var rene krisa, med noe galt hver dag,. Vi traff noen engelskmenn som leiet derfra. Propellakslingen datt av når de skulle inn til havn!!!!  De måtte reparere noe daglig - kjøler, ankerwinch, påhengsmotor…. De var båtkyndige med godt humør, men gikk lei av å reparere. Vær kritisk !!

 Vi kontaktet Normar i Son, og resten gikk greit å få ordnet. Vi valgte den minste båten med elektrisk ankerwinch, da man jo ligger på svai med mye kjetting ute. Det ble en Sunsail 34.1 med akterkabin og kabin i forpiggen. OK turbåt, men den seilte dårlig. Vi savnet Omegaen ja, men var jo på tur. (Kappseiler vi ikke egentlig alltid da K  ??)

Reiseruten hjalp et reisebyrå oss med. Det ble en noe slitsom tur med mange mellomlandinger: Oslo - Paris Charles de Gaulle -  Paris Orly – Martinique – St. Lucia – St. Vincent.  Neste gang gjør vi ikke det, men forsøker en mer direkte rute. Det verste var flyplassbytte i Paris med buss gjennom Paris i rushet, ikke morsomt med dårlig tid da. Vi mistet flyet til Martinique, men fikk et nytt 4 timer etter, så det gikk bra.

 Ved innsjekkingen på Martinique sto det en eldre mann bak oss. Han var svensk og vi kom i snakk. Han hadde seilt siden han ble pensjonert, og det var 20 år siden. Jordomseiling var jo noe man drømte om, var litt gjevt i seilermiljøet, så han hadde vært rundt et par ganger eller så. Seilte mye i Karibien, men lå nå på Barbados og reparerte båt og hadde vært der et år. Vi ble selvsagt interessert i lokale forhold og spurte hva han mente om Widward Islands. Han synes ikke det var noe særlig. ”Om man skal bade og sånt, eller gå tur på øyene er det ok, men jeg er lei av seiling skjønner dere.” Vi ble litt satt ut da han ikke skjønte hva vi skulle der, siden det slett ikke var noe spesielt. Han var tydelig strandet og trett av det hele, en gammel mann (over 84)  i utlendighet i en 34 fots båt.

 Vi ankom Sunsails basehotell i Blue Lagoon om kvelden. Gikk på brygga i shorts og t-skjorte og så på båtene,  spent på hvilken som var ”vår”. Det var over 40 båter i havna, som hadde  hotell, restaurant og kolonial. Basen hadde ca 10 ansatte og opplegget var veldig bra. Hyggelige folk og bra båter. Det viste seg at vi stort sett spiste sene måltider i land, og bare hadde bruk for  frokostmat og noe til lette måltider ombord - og drikkevarer da. Og så var det deilig med frisk frukt, mango, papaya med mer.

 Neste morgen var det gjennomgang av båt og seilfarvann, kart med mer. Husk å notere ved båtgjennom-gangen! Dette går fort, og det er viktig at man selv gjør alle tingene, starter, vrir på kraner og brytere etc. Noter gjerne plassering av saker og ting. Vi hadde glemt hvor lysbryter til salongen var og rota rundt i lang tid for å finne den - den var plassert bortgjemt under kartbordet!!

 Vi kom oss av gårde ca 12.00, og gikk ut mellom to staker (USA-system , rød/grønn staker i leden er omvendt av vårt system). Gikk opp i vinden, tok ett rev og satte seil. Hurra, første seilas i 2002!  Vinden var konstant mellom 20 og 25 knop fra vest til nord vest. Strømmen går også den veien. Vi seilte i ca 2 m sjø mot Bequia, Torhild styrte og synes det var flott med ”rattbåt” - den gikk jo dit hun ville. Jeg forsvarte rorkult-båter, men har hittil ikke fått noen forståelse for dette, så da så. Etter hvert kom vi i le av øya og seilte inn i Admirality Bay. Båtgutter møtte oss og ville selge oss bøyeplass. Vi var litt ukjente og tenkte at det sikkert var ok, leien var som norsk havneavgift. De lever av båt-taxi-virksomhet, bøyeutleie, avissalg, hummer, brød med mer!! Dette er levebrødet deres. De er hyggelige og vennlige. Avtal pris på forhånd. Admirality Bay er en deilig bukt med en liten landsby innerst. Palmer, fruktmarked, og barer.  Vi ville rundt på øya og praiet en drosje på det lokale torvet under noen palmer midt i landsbyen. Vår sjåfør, ”Fatman”, kjørte oss rundt til en gammel sukkerplantasje. (Sukker utgikk som næringsvei da sukker kunne produseres i Europa.) Derfra gikk det til et oppdrettsanlegg for havskilpadder. Havskilpadder er en truet dyreart og det sankes egg fra reder på øyene omkring. De drives frem i anlegget over ca 5 år. Skilpaddene behandles for sykdom, de skrubbes og stelles. Vi lærte at de liker å kløs på ryggen!!   Jeg trodde ikke de merket slikt, men selv skilpadder liker det.

Lunch ble inntatt i Friendship Bay, en nydelig strand med turkis vann og en deilig bar med mat og godt drikke.

På kvelden var det middag med konkylier og hvitvin og utsikt over lagunen,. Deretter barbesøk med Karib-musikk, oljefat, rompunch, med mer. Traff åtte nordmenn, de hadde alle på forskjellig vis ”strandet ” i Karibien. Tuslet ut til jollebrygga og til vår jolle, tøffet ut i måneskinn i bukta til vår båt, fremdeles varmt og fint og avsluttet med et lite bad. Herlig!

 Neste morgen er det først morgenbad, fremdeles over 26 grader, så frokost med egg og bacon under solseilet.  Det er en liten feil i bryterpanelet. Jeg kaller opp Sunsail på VHF-en. Fixman svarer og kommer ut etter 5 min. What is your problem? Torhild og jeg snakker norsk, og han er også norsk og har bodd der i 20 år, etter tur med venninne, havari og diverse kalamiteter. Problemet er fort fikset. Han har verksted og bor inne i bukta i et rosa hus i Admirality Bay.

 Vi kaster loss, setter seil og seiler mot Mustique, kjendisøya.

Det blåser friskt, over 20 knop østavind. Vi har ett rev inne og setter full genoa. Står som en sekk - vi trimmer på skjøteskinner og strammer kraftig opp - litt bedre. Strammer opp bomuthal for å få flatt storseil, det virker ikke helt, så vi må rigge om i ettermiddag. Savner Omegaen og gode seil. Farten er ikke stor heller, men vi er jo bare på tur.

 Det er ca 2 m sjø og vi seiler med klosshalte skjøter, det bryter litt over baugen, varmt og deilig vann. Sitter i badeshorts med en pils og nyter livet.  Det er noen rev mellom oss og øya, vi speider og speider, det skal være en stake der. Etter en stund ser vi brottene og staken, og kursen er god. Vi seiler inn i bukta og kaller opp Mustique company på VHF-en. I Doyle-guiden står det at vi må dette. Ankring er forbudt, vi må bruke bøyer. Dette er for å verne koraller. Bra. Vi får bøye 100 m utenfor Basil's bar. Vannet er deilig turkis, det må bades.  Vi oppdager at det er en del strøm og holder oss rundt båten og lina til jolla.

VHF-en kutter ut, lav spenning. Jeg har registret at vi ikke får ladet skikkelig, ladespenningen er i underkant av 13 volt og vi har kun 10 volt nå på drift-batteriet. Har sett dette i går, tydeligvis dårlig driftsbatteri. Vi drar i land. I Basil's bar (han fikser det meste) spør vi om å få leie et muldyr. Dette er kallenavnet på kraftige golf-biler, som man kan benytte på øya. ”Sorry, no mule today, but a taxi will take you around”. Greit. En hyggelig sjåfør kjører oss til den lokale landsbyen på øya. Velholdt og med god levestandard. Det er ca 1000 mennesker der. De arbeider for Mustique Company og ”hyttefolket”. Flotte små asfalterte veier. Det er telefonautomater rundt omkring. Vann og kloakk, gass og strøm, Internett med mer. Glimrende infrastruktur. Vi kommer forbi biblioteket, med Internett, skolen og kirken.

 Vi passerer luksushotellet Cotton House, til ca 500 US$ døgnet, og skjønner at vi er i en annen verden, fjernt fra vår hverdag. Vi kjører også forbi ”hytta” til Mick Jagger. Mange hus bak mange palmer, nede ved stranda. Vi vet han er på øya og Torhild er på ukikk, uten hell. Så kommer vi til Macarony Beach. Herlig strand innenfor noen rev, ca 1 km lang, med grønt vann og bølger. Vi bader og koser oss. Det er ikke mange på stranda her, nei. Forsøker å kroppssurfe i bølgene, men får det ikke til og får sand overalt. Kl 16.00., som avtalt, kommer taximan og henter oss og vi fortsetter rundturen på øya. Prinsesse Margaret, Rachel Welch, David Bowie, Jonny Hilfinger m.fl.  har også ”hytte” her. Siden vi er her bestemmer vi oss for å spise middag på Fresfly, en utsøkt restaurant med utsikt over lagunen vi ligger i. Det er også hotell, og rommene er i etasjen under. Vakkert!  http://www.mustiquefirefly.com/firefly/intro.htm

 Vi har et bord for oss selv med utsikt over bukta, glitrende hav og måne, og nyter en deilig middag med dessert. Vi tar en drink i baren og får til slutt skyss i et ”Mule” ned til jollebrygga. Der tøffer vi ut, sitter en stund ute og nyter tilværelsen, tar et bad (fremdeles ca 27 grader)  og kryper fornøyde til køys. Om morgenen er spenningen like lav, til tross for lading, så vi drar på ny til Basil's Bar. Der kjører de oss til og fra den lokale ”general store” - et digert lagerbygg med alt det man trenger fra oppvaskmaskiner til stereoanlegg og gressklippere, med topp moderne datastyrt lager, ca 1000  m². Der kjøper vi nytt batteri,  drar tilbake, monterer batteriet og alt er ok. Så heiser vi seil og drar videre.

 Etter ca to timers seiling kommer vi til Canuan. Hotell ved stranden med bra mat. Vi bader og fyller vann fra lokal vannbåt. Neste dag går vi tur. Landsbyen er veldig fattigslig, en kjempekontrast til Mustique. Det er mange barer og gutta sitter stort sett og drikker rom og spiller domino. I et lite skur av en butikk handler vi noe og blir takket for at vi handler der. Slikt gjør inntrykk. Folk er vennlige og vi kommer i prat med en bestemor med barnebarn. Hun har aldri vært noe annet sted enn på øya. Det er et hotellkompleks på nordenden, de importerer alt, også arbeidskraft, og skaper ingen arbeidsplasser. Det synes vi er ille. Ja, det er kontraster.

 Vi drar videre til Myra og Salt Whistle Bay. En meget vakker liten bukt med herlig strand. Dette er et ”must” for de som seiler her. Det er mange båter i bukta, et lite hotell med bar og bord under palmene, og turkis vann. Herfra er det kun ca 1 time ut til Tobago Keys, en lagune innenfor et stort ringrev ute i havet. Det er litt kronglete innseiling, men ved hjelp av Doyle-guiden og kompass og noen overett-merker går det fint. Vannet er så klart at man helt greit ser revene. Det er to øyer der og glimrende forhold for snorkling. Vi ankrer opp med 1 m vann under kjølen og bader og hygger oss hele dagen.

 Sener går turen mot Union Island. Hovedlandsbyen er Clinton. Her er det greit å handle, finne internett-muligheter og skrive hjem. Det er bra spisemuligheter her, grønnsaktorv og mye annet. Det er fin havn for oppankring innenfor et beskyttende rev. Vi ender opp på Lambis restaurant. Der er det levende Karibien- musikk hver dag, på oljefat. Det svinger skikkelig med dans og moro, og vi blir godt kjent med folkene der. Påskeaften er det fest i byen, opptog og musikk. Vi var de eneste hvite i byen trodde vi, for vi så ingen andre. Det var musikk overalt og alle folk beveget seg til den. Masse boder for mat, is og drikke og rum punch i massevis.

 I det området vi nå var, var det kort vei mellom øyene. 30 min til Palm Island, og hvite strender og turkis vann over alt. Det er hoteller og bevertning på øyene, så vi led ingen nød. Vi ble i området i 4 dager, før turen gikk til baker mot St. Vincent igjen. Først 4-5 timers seiling på skarp kryss til Bequia. Dagen etter for motor i 20 knop motvind med regn og 2-3 m sjø til St. Vincent. Etter annkomst var det de-breefing, hvor de er meget nøye på å få informasjon om hva som må repareres. Jeg får refundert for batteriet, og de beklager dette. Jeg nevner også dårlige seil og får vite at de har bestilt nye til hele flåten. Alt i alt var vi meget fornøyd. Noe må man regne med.

 En utrolig fin tur. Ikke for lange dagsetapper, vakkert område. Ja, det frister med en tur til.

Vi hadde glede av forberedelsene, kartvurderinger og gjennomgang av håndbøker.

  

Hilsen Per og Torhild i Zikk-Zakk